Fra «Oberstens dom» til «‘a Mor»
Har du skrevet et helt nytt manus, Pål Mathiesen?
Både ja og nei! Det er definitivt omskrevet; jeg har lagt sjela mi i å heve kvaliteten på spillet vårt i år, både tekstlig og handlingsmessig. Men innholdet er i bunn og grunn det samme som før. Vi følger husmannsjenta Marit Gropas kamp for å redde familien sin, kjærligheta og seg sjøl.
Hvorfor har du endret navnet på stykket til «‘a Mor»?
Fordi Marit opplever at hun får kontakt med den døde mora si på Raknehaugen. I stykket sier hun:
«Raknehaugen er liksom ‘a Mor, magen til ‘a Mor like før søstera mi, Pia, ble født..». Det er en av de andre hovedpersonene i stykket hun forteller dette til.
«’A Mor døde da Pia fikk livet, men her på haugen er det akkurat som om tida har stanset… her er ‘a Mor i live for bestandig.»
Mener du Raknehaugen er et hellig sted?
På en måte, ja. Jeg regner haugen som hellig på samme måte som kirker, moskeer, synagoger og så videre. I årets spill har det religiøse og åndelige innholdet endelig fått den plassen jeg mener det fortjener.
Raknehaugspillet har en lokal identitet knyttet til Romerike, men du er ikke herfra sjøl. Hvordan henger dette sammen?
Det begynte med at jeg gikk på Romerike folkehøgskole. Der ble jeg med på et prosjekt som hadde som mål å skape et spill rundt hendelsene på Eidsvoll i 1814. Det endte med at jeg fikk i oppdrag av Riksteatret å være forfatter for «Spillet om Eidsvold 1814». Dette ble satt opp foran Eidsvollsbygningen til 175-årsjubileet for grunnloven i 1989, med Barthold Halle som regissør. Jeg fikk være med på prøveprosessen sammen med Halle og skuespillerne. Det var en fantastisk læretid for en ung dramatiker.
Og da begynte ballen å rulle?
Jepp! I de10 årene som fulgte var jeg med på mange lokale prosjekter i Ullensaker. I tillegg til «Raknehaugspillet», skrev jeg
«Rimfrost og morgendugg», støttet av Norsk Kulturråd, og fremført på Det Åpne Teater i samarbeid med Tore Østvang og elever på Romerike folkehøgskole. I samarbeid med Bjørn Marthinsen, var jeg også tekstforfatter og instruktør for «Tappenstrek», en revy om avviklingen av lokalsamfunnet Gardermoen i 1996. Ved årtusenskiftet instruerte jeg revyen «Bakrommet», i Ullensaker kulturhus. Dette var et samarbeid med lokale krefter som Per Breen og Ståle Riksfjord.
Hvordan var samarbeidet med Bjørn Marthinsen, din medforfatter på Raknehaugspillet på begynnelsen av 90-tallet?
Bjørn var en av de flotteste, varmeste kulturpersonlighetene jeg har møtt! Han døde altfor tidlig, og jeg savner ham fortsatt.
Han var jo en ekte ildsjel i Ullensaker, - et oppkomme av tekst og musikalitet. Bjørn skrev sanger til dåp, konfirmasjoner og brylluper. Og revyer. Han var full av ideer og bragte sang og musikk inn i Raknehaugspillet. Han har skrevet «Sankthanssangen», «Skyssvisa» og «Sluttsangen». Min jobb var det mer teaterdramaturgiske, story og replikker. Etterhvert ble Bjørn med som skuespiller, mens jeg de neste årene fortsatte utviklingen av manus, blant annet sammen med Tore Østvang.
Og så har du fortsatt med å skrive?
Ja, det er blitt tre skuespill på meg, i tillegg til en roman jeg aldri blir helt ferdig med. Dikt skriver jeg kontinuerlig. Jeg lever for å skrive! Jeg var journalist i Dagbladet i en årrekke. Skrev portretter i lørdagsmagasinet. Var kulturjournalist og kommentator i Morgenbladet i fire år.
Hva er det som driver deg?
Jeg hadde en tøff og vanskelig barndom, noe som åpnet øya mine for sårbarheten i menneskelivet. Denne sårbarheten er også utgangspunktet for Raknehaugspillet.
Hovedpersonen får livet i trynet, gjennom sykdom, død og overgrep, men kontakten med haugen gjør at Marit finner styrke
til å takle sin skjebne.
Sagt på en annen måte: Vi trenger alle en Raknehaug å gå til.
